Jeg liker å avkrefte myter. Det er en svakhet ved min personlighet (adferd!) som jeg ikke har noen unnskyldning for, og jeg tviler på at jeg kommer til å vokse det av meg (sorry, Cecilie!). Jeg tror tiden har kommet for å avkrefte enda en myte, og det kommer muligens til å gjøre litt vondt for mange. Det gjør ofte vondt å skifte oppfatning om noe, men det går over og man kommer som regel klokere ut av det.
Myten jeg ønsker å avlive er at «positive hundetrenere driver med vitenskapelig hundetrening.»
For nei, det gjør vi som regel ikke. Vi trener (nesten) like lite vitenskapelig som alle andre hundetrenere, uansett treningsmetode. Vi tror, håper, synser og krysser fingrene like mye som alle andre. Etter en treningsøkt har vi som regel en «følelse» av om det har gått bra eller ikke, men følelser er som kjent en særdeles lite presis «vitenskap». Man kommer ofte langt med å prøve seg fram og gjøre justeringer etterhvert basert på hvordan man TROR det går, men «vitenskapelig trening» er det ikke.
Jeg skriver «nesten like lite vitenskapelig» i avsnittet ovenfor, fordi mange gode trenere har i det minste en forståelse for endel vitenskapelige læringsprinsipper som de baserer treningen sin på, i større eller mindre grad. Dette er mange hakk bedre enn å basere treningen sin på anekdoter, misforståelser og ren prøving & feiling.
Jeg kan i beste fall strekke meg til å si at klikkertrening er «i stor grad basert på vitenskapelige prinsipper». Men å kalle det vi som regel driver med for «vitenskapelig trening» er en fornærmelse mot vitenskapen. Så jeg foreslår at vi heller ser litt på hvordan vi kan forbedre oss på dette feltet.
Hvordan trene mer «vitenskapelig»?
Hvis vi ønsker å trene mer vitenskapelig er det endel nye ting vi må begynne å introdusere mer av i treningsvanene våre.
- For det første er det viktig å definere konkret hvilken adferd som er målet for treningen, og i hvilken situasjon adferden skal utføres. Du bør også ha en OBJEKTIV målsetning for hvor godt denne adferden skal kunne utføres, og aller helst en tidsfrist for NÅR målet skal være nådd.
- For det andre må vi gjøre observasjoner og ta data underveis i treningen. Grunnen til å ta data, er kort sagt at vi da kan vi VITE om treningen går framover eller ikke. Vi trenger ikke lenger basere oss på synsing og feelings. (Forutsetningen for å kunne ta presise data, er imidlertid at vi har definert adferden på forhånd, jmf. pkt 1.)
- For det tredje må disse dataene framstilles på en visuelt logisk måte, slik at vi kan BRUKE disse dataene til å ta bedre beslutninger i treningen.
Viser dataene våre at treningen går framover fort nok til at vi vil nå (den objektive!) målsetningen innen tidsfristen? Bra, da FORTSETTER vi på samme måte.
Viser dataene at vi nådd målsetningen vår? Bra, da kan vi STOPPE å trene denne adferden, og heller gå videre til neste mål.
Viser dataene at treningen går for sakte framover? (og vet du egentlig hva som er «for sakte»?). OK, da må vi FORANDRE noe ved treningen.
Og når vi gjør denne forandringen fortsetter vi selvfølgelig å ta data. Når vi deretter følger disse nye dataene kan vi lære interessante ting om hvordan denne forandringen påvirker læringseffekten sammenlignet med hva vi gjorde før. Grafen viser forandringen i effekt svart på hvitt. Det er ikke lenger snakk om synsing.
Next level, please…
I de siste 20-30 årene har utfordringen vært å få folk til å trene rimelig «positivt» i det hele tatt. Her har det skjedd mye!
Jeg tror neste skritt i utviklingen bør være å gjøre treningen mer vitenskapelig. Dette vil gjøre at kunnskapen vi genererer underveis vil være vesentlig sikrere enn om vi bare fortsetter å basere oss på tro, håp, kjærlighet og feelings (eller treningsdagbøker med usystematiske notater).
Kort sagt – mindre meninger, mer data. Dette kan forresten være et godt ideal å ta med seg hvis du er engasjert i politikk også…
Sier jeg at ALL hundetrening må gjøres vitenskapelig hele tiden? Nei.
Sier jeg at alle hundeeiere bør gjøre det? Nei.
Mener jeg bestemt at alle INSTRUKTØRER og SERIØSE TRENERE bør vite hvordan man kan jobbe vitenskapelig med adferdsendring slik at vi kan gjøre det av og til (mye mer enn før!) – og deretter formidle den nye kunnskapen på en forståelig måte til andre hundeeiere? JA.
Teori OG praksis!
Vitenskapsfolk er ikke automatisk gode hundetrenere. Praktiske kunnskaper og ferdigheter om hundetrening er derfor minst like viktig som før. Men hvis vi de neste 20 årene også kan begynne å supercharge gode treningsferdigheter med større bruk av vitenskapelige metoder, tror jeg utviklingen kan aksellereres betraktelig.
Canis sitt 1-årige klikkerinstruktørkurs er utarbeidet nettopp for å gi deg en slik plattform.
- Du lærer konkret om hvordan godt utført hundetrening (klikkertrening) ser ut i praksis
- Du lærer å observere adferd presist (både hos hund og eier)
- Du lærer å ta data underveis i treningen
- Du lærer om Presisjonslæring (Precision Teaching) slik at du kan bruke disse dataene til å optimalisere treningen din.
- Du lærer om hvordan de samme læringsprinsippene vi bruker i hundetreningen også fungerer på din egen adferd (og hvordan du kan utnytte dette konstruktivt for å forandre din egen adferd).
- Du lærer om hvordan du kan formidle din hundekunnskap til dine kurselever på forskjellige måter (dette er et instruktørkurs…)
Kort sagt, hvis du vil ha den kunnskapen du trenger for å lede utviklingen i hundetreningen videre de neste 20 årene, ønsker vi deg velkommen ombord. De første 30 deltakerne som melder seg på er sikret plass på kurset. Det er også mulig å følge kurset som observatør. Les gjerne tilbakemeldinger fra andre kursdeltakere her.