Den konkurransekloke hunden

Caset

En hundeeier skriver inn om en ca. 8 år gammel hund som konkurrerer i lydighet (B-klasse i det danske DcH-programmet). Hunden er blitt «konkurranseklok»: På trening, der det belønnes, går den strålende fri ved fot. I konkurranse henger den langt bak fører. Eieren lurer på om skaden kan repareres – eller om det er nesten umulig å gjøre noe med.

Hunden er trent med ros og godbiter (ikke systematisk klikkertrening), fungerer også som jakthund, går 4–8 konkurranser i året, og eieren «trener kanskje litt mye». Eieren har nylig konvertert fra «hunden gjør det for å please meg» til «what's in it for me?» – sett fra hundens side.

Morten Egtvedt svarer

Det viktigste prinsippet når det gjelder hva som har skjedd her, er diskriminasjonslæring. Hunden har lært å skille mellom to situasjoner: I trening er forsterkning tilgjengelig, i konkurranse er den det ikke. Alle stimuli som kjennetegner konkurranse – dommer, ring, startnummer, fører uten godbitlomme, fører som er nervøs og oppfører seg annerledes – er blitt signaler på at «her lønner det seg ikke å jobbe». Hunder er eksperter på å plukke opp slike signaler, og førerens egen atferd er ofte det tydeligste av dem alle.

Det andre prinsippet er ekstinksjon. Hver eneste konkurransestart fungerer i praksis som en ekstinksjonsøkt for fri ved fot: Hunden jobber og jobber uten at det kommer forsterkning. Med 8 starter i fjor og 4–5 i år har hunden fått mange slike økter. Problemet vedlikeholdes og forverres altså for hver start – man kan ikke trene seg ut av dette samtidig som man fortsetter å konkurrere som før.

HVA KAN GJØRES?

1. Konkurransepause. Det viktigste og vanskeligste rådet. Hver start nå er en ny ekstinksjonsøkt. Ta minst et halvt års pause fra ordinære starter.
2. Bygg fri ved fot opp igjen med høy forsterkningsfrekvens. Korte sekvenser, mange forsterkninger, skikkelig gode belønninger. Vurder å lære inn momentet «på nytt» med et nytt signal – det gamle signalet drar med seg hele ekstinksjonshistorikken, mens et nytt signal starter med blanke ark.
3. Startknapper. La alltid hunden ta initiativet til å starte treningen – unngå å «mase» på hunden for å få den med deg. Forsterk at hunden kommer frivillig inn i utgangsstilling, ser opp på deg osv. – med å starte aktiviteten.
4. Øk flytnivået på alle komponenter! Bra flyt «beskytter» mot lav forsterkningsfrekvens (til en viss grad).
5. Baklengskjed alle øvelser som kan baklengskjedes. Baklengskjed alltid transporten (det som normalt skjer de siste 30 sekunder før øvelsen utføres) inkludert i øvelseskjeden. Lag i tillegg kortere delkjeder som ikke nødvendigvis er kjedet sammen med hverandre. Legg disse kjedene på stedet i programmet der du tidligere har sett svakheter. F.eks. lag en minikjede med «innmarsj på banen + vente 20 sekunder i utgangsstilling + 8 meter fri ved fot». Det kan være nok til å få en bra start på konkurranser, og det er viktig! Lag en minikjede med «de siste 10 metrene på fri ved fot + transport/vente i utgangsstilling + starten på øvelse nr. 2». Å ha noen slike ferdig baklengskjedede ledd i løpet av programmet er ofte til stor hjelp (ofte BEDRE enn å baklengskjede hele programmet, ettersom det fort blir altfor langt).
6. Gjør trening og konkurranse så lik som mulig. Du klarer aldri å «lure» en 8 år gammel hund, men du kan i hvert fall introdusere noen av de tydeligste konkurransemomentene som kommandant/dommer, ringbånd, konkurranseaktige innganger i ringen osv. Kjør gjerne høyere frekvens med slike konkurranseforstyrrelser, og tren mer på å strekke varigheten i andre mer «vanlige» treningssituasjoner.
7. Lær hunden at belønningen finnes utenfor ringen. Lær hunden å jobbe for «avstandsbelønning» som plasseres på en stol utenfor ringen eller i bilburet. Bygg opp denne treningen med gradvis økning av tid og avstand. Dette kan du faktisk bruke i konkurranser også, så det trenger ikke trenes bort.
8. Når dere starter igjen: Behandle de første startene som trening, ikke konkurranse. Belønn kraftig umiddelbart etter at dere er ute av ringen.

Å lære inn øvelser teknisk er egentlig ganske enkelt. Å få øvelsene til å fungere i konkurransesituasjonen i lengden, er det som er utfordringen – spesielt på hunder der aktivitet i seg selv er «dyrt». Det er erfaringsmessig en større kostnad å jobbe 15 minutter for en flat-coat enn for en bruksschäfer eller border collie.

Lykke til med treningen – mye kan repareres, enda mer kan forbedres – og resten kan man som regel leve med. Og hvis ikke skal i hvert fall neste valp bli perfekt! :-)

Hva ville B.F. Skinner svart?

Skinner ville sannsynligvis begynt med å rydde i språket. «Konkurranseklog» er en merkelapp, ikke en forklaring. Å si at hunden henger fordi den er konkurranseklog, er en sirkelforklaring – vi har bare gitt atferden et navn og later som navnet er årsaken. Det samme gjelder «den vil ikke», «den prøver ikke» og «den gjør det for å please meg». Skinner ville insistert på at vi beskriver atferden og dens kontrollerende betingelser, ikke tilstander inne i hunden.

Og beskrivelsen er lærebokren: Konkurransesituasjonen er blitt en S-delta – et diskriminativt signal for at responsen ikke forsterkes. Atferden er ikke ødelagt; den er under presis stimuluskontroll. Det er faktisk et bevis på at læringen fungerer som den skal. Organismen har alltid rett – hvis atferden ikke er som vi ønsker, er det kontingensene som er feil designet, ikke hunden.

SKINNERS PROGRAM

Forsterkningsskjemaer ville stått i sentrum. Skinner ville påpekt at problemet delvis er et skjemaproblem: Hunden er trent på betingelser som ikke ligner konkurransens krav. Løsningen er systematisk skjemauttynning – fra kontinuerlig forsterkning til variable ratio/varierende intervaller – slik at atferden blir motstandsdyktig mot ekstinksjon. En hund på et godt innarbeidet VR-skjema kan jobbe lenge og intenst uten forsterkning, fordi lange arbeidssekvenser selv er blitt en del av det forsterkede mønsteret. Konkurransens to–tre minutter uten belønning skal være godt innenfor det hunden allerede har erfaring med fra trening – ikke et dramatisk avvik.

Betingede forsterkere ville vært hans andre hovedgrep. Skinner beskrev allerede i 1951 («How to Teach Animals») hvordan en klikkelyd kan brukes som betinget forsterker som bygger bro over forsinkelsen til den egentlige belønningen. Han ville anbefalt å bygge opp sterke betingede forsterkere som kan tas med inn i ringen – førerens stemme, kroppssignaler – og en solid kjede der veien ut av ringen til belønningen selv er forsterket atferd.

Stimulusgeneralisering gjennom programmering av miljøet. Skinner var miljøingeniøren fremfor noen. Han ville sagt: Ikke håp på generalisering – programmer den. Varier treningsmiljøet systematisk langs alle dimensjoner som skiller trening fra konkurranse, og flytt forsterkningsbetingelsene gradvis. Diskriminasjonen hunden har lært, kan bare oppheves ved at skillet mellom situasjonene viskes ut i hundens erfaring.

Og han ville trolig lagt til, med et lite smil: Legg merke til at føreren også er en organisme under kontingenskontroll. Konkurransenerver, endret kroppsspråk, overtrening – alt dette er atferd med sine egne forsterkningshistorier. Vil du endre hundens miljø, må du endre førerens atferd, og da må noen endre førerens miljø.

Hva ville Israel Goldiamond svart?

Goldiamond ville startet et helt annet sted: Han ville nektet å kalle det et problem.

Hans mest radikale grep var å se «problematferd» som vellykket atferd. Hengingen etter fører er ikke en feil eller en skade – det er en rasjonell, adaptiv løsning på den situasjonen hunden faktisk befinner seg i. I et miljø der arbeid ikke betaler seg, er lavt tempo og redusert innsats optimal strategi. Hunden er ikke konkurranseklog som en defekt – den er konkurranseklog som en kompetanse.

Første steg er å slutte å spørre «hvordan blir vi kvitt hengingen?» og heller spørre: «Hva gjør hengingen for hunden – og hvilken atferd vil vi bygge i stedet?»

KONSTRUKSJONELL, IKKE ELIMINERENDE

Goldiamond skilte skarpt mellom patologisk orientering (fjerne det uønskede) og konstruksjonell orientering (bygge det ønskede). Han ville strukturert saken med sine fire spørsmål:

• Målrepertoar: Hva skal hunden gjøre i ringen, presist beskrevet? Ikke «ikke henge».
• Nåværende relevant repertoar: Hva kan hunden allerede som vi kan bygge på? Her ville han pekt på noe interessant: Hunden går jo strålende fri ved fot – på trening. Repertoaret finnes komplett. Dette er ikke et innlæringsproblem, det er et overføringsproblem. Og: Hunden er jakthund! Den har allerede et helt repertoar for utholdende arbeid med forsinket forsterkning ute i felt. Det er gull.
• Endringsprosedyrer: Gradvise programmer der hunden lykkes hele veien. Goldiamond var beryktet motstander av prosedyrer som bygger på at organismen feiler.
• Vedlikeholdende konsekvenser: Hva skal opprettholde atferden etterpå, i det virkelige konkurransemiljøet? Et program som krever godbiter i ringen for alltid, er ikke ferdig designet.

NONLINEÆR ANALYSE

Goldiamond ville insistert på at hundens atferd i ringen ikke kan analyseres lineært (én atferd, dens forutgående stimuli og konsekvenser). Den må analyseres som et valg mellom alternativer med ulike kostnads-/nyttematriser. Fullt fokusert fri ved fot har høy kostnad (anstrengelse, konsentrasjon) og null utbetaling i ringen. Halvhjertet henging har lav kostnad – og samme utbetaling. Regnestykket er trivielt fra hundens perspektiv. Løsningen ligger da ikke bare i å tilføre forsterkning, men i å endre hele matrisen: senke kostnaden (kortere program? starte bare i momenter hunden elsker?), øke utbetalingen for målatferden, og analysere hva som konkurrerer.

Og han ville utvidet analysen til hele systemet: Hvilke kontingenser styrer eierensatferd? «Trener kanskje litt rikelig» ville fått Goldiamond til å spisse ørene. Hva forsterker all treningen? Hva forsterker det å fortsette å melde seg på konkurranser midt i en ekstinksjonsprosess? Han behandlet aldri bare «klienten» – han analyserte systemet, og her er føreren en del av hundens miljø.

SELVREGISTRERING

Goldiamonds klienter måtte føre logg. Han ville fått eieren til å registrere forsterkningsfrekvens per økt, treningsmengde per uke og hundens attityde på en skala – data, ikke inntrykk. Ikke minst fordi selvregistrering endrer førerens atferd.

Kortversjonen hans: «Hunden har en briljant løsning på et dårlig designet miljø. Ikke reparer hunden. Redesign miljøet, bygg på det imponerende repertoaret som allerede finnes, og sørg for at programmet inneholder sin egen vedlikeholdsplan.»

Hva ville Ogden Lindsley svart?

Lindsley – Skinners student og grunnleggeren av Precision Teaching – ville trolig avbrutt hele diskusjonen med ett spørsmål: «Hva er tallene?» Hvor mange skritt korrekt fri ved fot per minutt på trening? Hvor mange i konkurranse? Hvor lenge holder hunden full kvalitet før den begynner å henge? Uten frekvensdata er alt vi har sagt så langt bare kvalifisert synsing. Atferdens frekvens – antall per tidsenhet – var for Lindsley det universelle målet på atferd, og det første han ville krevd er at eieren begynner å telle og føre kurve.

«The learner knows best.» Lindsleys mest berømte prinsipp: Hvis eleven ikke lærer, er det programmet det er noe galt med – aldri eleven. Hundens henging er ikke ulydighet eller latskap; det er data. Hunden forteller oss, helt presist, at programmet ikke fungerer i konkurransemiljøet. Vår jobb er å lytte til dataene og endre programmet.

DETTE ER ET FLYTPROBLEM

Lindsleys viktigste faglige bidrag til akkurat dette caset er begrepet fluency – flyt. Sann mestring er ikke bare korrekt atferd, men korrekt atferd i høyt tempo, uten nøling. Og flytende atferd har noen veldokumenterte egenskaper som ikke-flytende atferd mangler: Den beholdes over tid (retention), den tåler lange arbeidsøkter(endurance), og den står imot distraksjoner (stability). Ser du på den listen, er det nesten en punktvis beskrivelse av hva som kreves i konkurranseringen: varighet, distraksjoner, ingen støtte underveis.

Lindsley ville derfor sagt: Atferd som bare er «riktig» på trening, men ikke trent til ekte flyt, bryter forutsigbart sammen akkurat der denne hunden bryter sammen – under varighet og forstyrrelser uten forsterkning. Konkurranseproblemet er delvis et kamuflert flytproblem. (Klikkertrenerens punkt om å «øke flytnivået på alle komponenter» er for øvrig ren Lindsley – flyt beskytter mot lav forsterkningsfrekvens.)

LINDSLEYS PROGRAM

• Pinpoint: Definer atferden tellbart. Ikke «bedre fri ved fot», men f.eks. «skritt i korrekt posisjon med blikkontakt per 20-sekunders intervall».
• Tell og før kurve daglig. Korte, intensive «sprints» (timings) på 20–60 sekunder, frekvensen plottes på et standardisert celerasjonsdiagram. Kurven – ikke magefølelsen – avgjør om treningen virker.
• Tren komponentene til flyt hver for seg før de settes sammen: posisjon, blikkontakt, vendinger, tempo­skifter. Flytende komponenter gir robuste sammensatte øvelser nesten gratis.
• Ta datastyrte beslutninger. Flater kurven ut, endres programmet – med en gang, ikke etter tre måneder. Og her ville han levert sitt spisseste stikk til denne eieren: «Trener kanskje litt rikelig» er nøyaktig det slags utsagn kurven avslører. Mer trening uten brattere læringskurve er ikke flid – det er bortkastede økter som tynner ut forsterkningen. Dataene ville trolig vist at færre, bedre økter gir brattere kurve.

Kortversjonen hans: «Ikke diskuter hva hunden føler om konkurranser. Tell atferden, kurv den, tren komponentene til ekte flyt – og la hunden fortelle deg gjennom dataene når den er klar for ringen igjen.»

Oppsummering

Det slående er at alle fire er skjønt enige om grunnanalysen: Hunden feiler ingenting. Atferden er lovmessig, miljøet er årsaken, og straff eller «mer viljestyrke» er ikke en del av løsningen hos noen av dem. Skinner sier «organismen har alltid rett», Lindsley sier «the learner knows best», Goldiamond kaller hengingen en form for kompetanse – tre formuleringer av samme grunnholdning. Forskjellene ligger i blikket:

Hvor problemet plasseres. Klikkertreneren beskriver det som et diskriminasjons- og ekstinksjonsproblem som skal bygges opp igjen i praksis. Skinner beskriver det som et designproblem – kontingensene og skjemaene er feil konstruert. Goldiamond nekter å kalle det et problem i det hele tatt: Atferden er en kompetent løsning, og oppgaven er å bygge en enda bedre løsning. Lindsley omdefinerer det til et måle- og flytproblem: Atferden er ikke trent til den flyten som konkurransens varighet og distraksjoner krever – og uten data vet vi ikke engang hvor svikten sitter.

Skjemaer, matriser eller flyt. Skinners signaturbidrag er forsterkningsskjemaene: Bygg motstand mot ekstinksjon gjennom systematisk uttynning. Goldiamonds er den nonlineære analysen: Atferd er valg mellom alternativer med ulike kostnads-/nyttematriser. Lindsleys er flyten: Robusthet kommer ikke primært fra skjemaet, men fra at komponentene er trent til høy frekvens uten nøling – da tåler atferden både varighet og forstyrrelser. Tre ulike svar på det samme spørsmålet: Hva gjør atferd holdbar når forsterkningen uteblir?

Praktikeren har allerede stjålet fra alle tre. Se på (det ikke-hypotetiske) svaret fra klikkertreneren: «Øk flytnivået – flyt beskytter mot lav forsterkningsfrekvens» er ren Lindsley. Baklengskjeding og betingede forsterkere er ren Skinner. Kostnadsanalysen («det koster mer å jobbe 15 minutter for en flat-coat enn for en border collie») er Goldiamonds kostnads-/nyttematrise i én setning. Startknappene – at hunden selv skal ta initiativet – er konstruksjonell tenkning satt i system: frivillig atferd som fundament, ikke lydighet under press. Og avstandsbelønningen som «faktisk kan brukes i konkurranser også, så den trenger ikke trenes bort» er nøyaktig Goldiamonds designkrav om at programmet må inneholde sin egen vedlikeholdsplan. God praksis er teoriene ferdig integrert.

Hvem som er klienten. Praktikeren snakker primært til føreren om hunden. Skinner bemerker at føreren også er en organisme under kontingenskontroll. Goldiamond gjør systemet til analyseenheten: Førerens overtrening og påmeldingsatferd har sine egne opprettholdende konsekvenser. Lindsley angriper det samme fra datasiden – kurven avslører nådeløst om «litt rikelig» trening faktisk produserer læring, og selvregistrering (som også Goldiamond krevde) er i seg selv det mest effektive verktøyet for å endre førerens atferd.

Hva som mangler hos hvem. Bare Goldiamond stiller eksplisitt vedlikehold som designkrav. Bare Lindsley krever kontinuerlig måling som selve metoden – hos de andre er data en god vane, hos ham er kurven sjefen. Og bare praktikeren gir deg noe du kan gjøre på tirsdagens treningsøkt.

De fire svarene konkurrerer ikke – de er fire oppløsningsnivåer på samme analyse. Praktikeren gir deg planen for tirsdagens økt. Skinner gir deg prinsippene planen bygger på. Goldiamond gir deg rammeverket som avslører hva planen har glemt. Lindsley gir deg måleinstrumentet som forteller om noe av det faktisk virker. Det er ikke så dumt for hundetrenere å ha alle fire stemmene i hodet samtidig...