Møt Gråmanns Sigurd (9,5 uker):

Sigurd er en liten schæfergutt jeg hentet fra Sverige for snart to uker siden. Planen er at han skal bli redningshund og konkurransehund, men først og fremst skal han bli treningskompis, samfunnsborger og godgutt. Vel, og så skal han bli en god klikkerambassadør, da – men det tenker vi ikke så mye over – det er bare sånt som kommer til å komme ut fra det vi gjør. 🙂

Jeg har gjort meg opp noen tanker om ting jeg skal prioritere med denne lille godgutten. Jeg har jo blitt så gammel at jeg husker at alt var mye bedre før, så jeg har tenkt å gå litt tilbake i tid, og rett og slett gjøre ting jeg gjorde back in the days, men som jeg (og de fleste rundt meg) av en eller annen grunn sluttet med. I tillegg må jeg være bevisst på å bekjempe min natur – som altså er å bli huleboer og einstøing med en gang jeg blir litt sliten, eller får behov for å trekke meg unna sivilisasjonen og bare være i skogen alene. Det er sånne tendenser som spenner beina under det å ha en hund som fungerer overalt, så det kan jeg bare ikke gjøre.

Hva var det så jeg gjorde i de gode, gamle dager?

• Den aller største forskjellen var at når vi dro på hundetrening, så var hunden med hele tiden. Altså ute av bilen. Vi tok den med ut, og der fikk den gjerne hilse på vennene sine. Så vekslet vi mellom å ha treningsøkter og å slappe av sammen med oss. En eller annen gang begynte vi å heller la hunden hvile mellom slagene i bilen. Jeg tror det var en tanke om at de fikk bedre hvile, og dermed hadde mer intensitet i neste økt. Og det er jo bra og viktig, men man mister noe. Evnen til å koble ut selv om det foregår ting rundt, f.eks. Jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å miste noe særlig intensitet på å la ham få mer inntrykk i pausene, men jeg tror jeg får med meg mye gratis på den sosiale biten ved å la ham hvile der andre trener. Før i tiden vekslet vi mellom å la hundene leke løs sammen og å ha økter der vi trente – og så fikk de leke sammen igjen. Hundene vekslet helt fint, og det var ingen som slet spesielt med at hundene søkte seg til de andre og forstyrret hverandre. Vi har litt andre typer hunder nå, og ikke lenger den flokken med venner som vi hadde da, men noe går det likevel an å hente ut fra det vi gjorde før. På bildet har vi allerede begynt å øve på dette. Trøtt Sigurd ligger og betrakter Crazy som får trene. Vi brukte kompostgrinder for å gjøre det mulig å trene løs med begge to, uten å måtte bekymre oss for at det skulle skje uhell. På den måten trenger ikke jeg å ha høye skuldre fordi Sigurd kunne finne på å gjøre noe dumt, og Linda trengte ikke gå med øyne i nakken når hun trente – og vi kunne begge ha hundene løse.
• Det er flere som har fokus på det med hverdagslydighet i det siste, og det er ikke helt dumt. Å ha en god hverdagslydighet er en fin måte å forebygge unødvendige konflikter, mas og floker i kommunikasjonen. Det er jo ikke noe hokus pokus med det heller – det handler bare om å være bevisst på å forme gode vaner fra starten – som f.eks. å gå fint sammen med deg ned trapper, kunne passere folk og dyr på en behersket måte på tur, ha en bunnsolid innkalling og stoppord som gjør at du kan avbryte hunden når den gjør noe den ikke bør gjøre. Noen sier at det er 90% hverdag, og derfor må man legge vekt på det – jeg sier at da trener de ikke nok hund – men det er likevel et godt poeng. Dessuten gjør det at omverdenen oppfatter hunden som mer kontrollert, og det gjør deg mindre sårbar for de verste utslagene av hundeloven som herjer landet vårt for tida. Dessuten er jo Sigurd schæfer, og bare det er nok til at han vekker frykt hos folk – forhåpentligvis vil han vekke mindre frykt om han blir oppfattet som kontrollert.
• Når Frida var liten, var hun ganske reaktiv, og jeg måtte virkelig jobbe meg gjennom en god del saker med henne. Hun angrep alle hunder som kom i nærheten av meg, hun utagerte mot hunder som sprang på trening, og hun hadde utfall i møte med hunder på tur. Men jeg gjorde jobben som trengtes når det oppstod – til jeg fikk løst det, og resultatet var en hund jeg kunne gå med løs overalt, og som selv hunderedde mennesker ble trygg på, fordi hun hadde god oppførsel. Etter henne, fikk jeg en litt ugrei holdning til å jobbe meg gjennom ting. Oversatt til skrift, blir den omtrent sånn: «Jaja, jeg vet jeg burde løse det, og jeg vet hva jeg skal gjøre, men det er så kjedelig, så jeg gjør heller morsommere saker nå, for vi trenger også å kose oss litt, og jeg kan gjøre den jobben når forholdene bare ligger litt bedre til rette for det». Og så utsatte jeg det, og endte med hunder som jeg måtte planlegge mye mer med – istedenfor å bare kunne ta de ut og leve livet. Nå er Sigurd en trygg og fin valp, så med en god jobb på sosialiseringsfronten, så bør han bli en fin samfunnsborger, men det er så rart med det: livet skjer, og han kan bli skremt av noe, eller noe må fikses. Så jeg må finne tilbaket til innstillingen jeg hadde før: «Fiks det med en gang, and fix it good».

De neste ukene og månedene handler om å legge grunnlaget for et godt hundeliv. Sosialiseringen er det aller viktigste i ukene som kommer, og vi jobber nå med å ha gode opplevelser på nye plasser, treffe hyggelige mennesker og dyr i alle fasonger og å få et godt forhold til å bli håndtert. Hovedfokus er trygghet, gode assosiasjoner og gode opplevelser. Det blir nok mer om lek og trening senere, men akkurat nå, er det dette som er fokuset vårt.