Noen raser, som f.eks. noen spaniels, en del retrievere, og en del av småhundene ser ut til å bli veldig aktive i kroppen når de trener (også når de ikke er satt i jobb). De kan nærmest se hyperaktive ut. Mens noen står og tramper mens hele kroppen veiver fra side til side, tyr andre til mer akrobatiske sprettballhopp. Gjetere igjen kan bli mer hetsete og lager masse lyd.

Ser man en slik hund, er det kanskje naturlig å tenke at det er hunder som trenger mye rotrening, og søker man opp roligtrening på nett finner man jaggu mange underlige tips. Det som også ofte følger med rotrening, er mye fokus på at hunden skal takle at det ikke skjer noe. Det å finne balanse mellom aktivitet og passivitet, og å la hunden få bruke seg skikkelig, ser ut til å komme i bakgrunnen (ihvertfall for de jeg har observert).

Kan det tenkes at det istedenfor masse rotrening, kan gi bedre resultat å ha klare kriterier i treningen? Når jeg trener foran andre, er det et mål for meg at ikke bare hunden skal bli sikrere på det vi driver med og ha en tydelig framgang, men også at tilskuerne skal kunne se på oss hva kriteriene er, uten at jeg trenger å si det.  Riktige og tydelige kriterier gir mindre frustrasjon for hunden. I tillegg gir det rom for å få brukt energien sin på en hensiktsmessig måte, spesielt om man klarer å ha en så bra progresjon at hunden hele tiden blir utfordret. En hund som får jobbet bra blir sliten, og en sliten hund slapper lettere av enn en hund som har mye overskuddsenergi.

Hvorfor blander jeg inn kriterier i denne diskusjonen? Jeg observerer en del hunder i trening og på kurs, og det jeg ser er at når hundene ikke vet hva som forventes av dem, så begynner kroppen å gå. Når de skjønner hva de skal gjøre, virker det som hele systemet roer seg, og de fokuserer på oppgaven. Flatene planter alle fire beina i bakken, jaktgoldenen står helt stille med hele kroppen, dvergpincherne slutter å hoppe som sprettballer, gjeteren jobber stille og målrettet. Det eneste som skal til er at du som trener setter fornuftige kriterier (med tilhørende passelig stressnivå for øvelsen) og formidler kriteriene til hunden gjennom bra timing. Hvis du i tillegg belønner bra, får du en hund som ikke bare vet hva den skal gjøre – den har lyst til det også.

Det betyr ikke at all rotrening er uaktuell. Noen hunder behøver virkelig hjelp til å finne av-knappen. Men de hundene som trenger det er ofte de mest høypotente, og/eller de mest lettstressede, og begge de trenger det jeg har skrevet over. Den høypotente trenger virkelig å få brukt seg, og den lettstressede trenger å vite hva den skal gjøre. Og når du har det som grunn, har du også en mye bedre forutsetning for å lykkes med rotreningen.

Det jeg også har lagt merke til, er at dyktige trenere veldig sjelden har stressede hunder. Dyktige trenere vet hvordan de skal formidle hva de vil til hunden, og hunden får ofte brukt seg på en god måte. Derfor er det å investere tid i å bli en dyktig hundetrener, også en investering i å få en velfungerende hund. Hvordan blir man en flinkere hundetrener? Man trener, evaluerer treningen for å sikre at man er på rett spor, og så trener man mer.