Jeg runderer etter Canismodellen, som er inngående beskrevet i Morten Egtvedt og Cecilie Køstes bok, «Rundering i teori og praksis». I startfasen skiller den seg ganske mye fra det mange andre gjør i runderingen. Blant annet er det mange som reagerer på at vi lar hunden forlate figuranten når vi trener inn systemet. Men også når man begynner å komme dit at klikkerrunderingshunden ser ut som en hvilken som helst annen runderingshund, er det noen forskjeller som kan vekke reaksjoner. Ett eksempel er for eksempel at man fortsetter med direktebelønning også etter at meldingen er etablert. Det finnes gode grunner for å gjøre dette, og det handler om å vaksinere mot avstandsmelding (at hunden melder før den er helt inne hos figurant), likevel er det flere som mener at når meldingen først sitter, så skal hunden melde – alltid.

Grunnen til at jeg nå skriver dette innlegget, er at jeg fikk en kommentar om at det jeg gjorde virket veldig komplisert, og at hundetrening er og skal være enkelt. Nå er jo det meste enkelt når du kan det, og tilsvarende kan noe du ikke kan eller forstår virke unødvendig komplisert. Og hva er egentlig enklest? Jeg mener i hvert fall man må se på totalbildet før man avsier dommen. Det som kan se veldig enkelt ut i starten, kan også gi utfordringer senere i løpet som er veldig vanskelig å rette på. Og det som kan virke vanskelig i starten, kan på sikt vise seg å være den letteste veien å gå. La meg illustrere med en liten historie, ikke veldig ulikt det man finner i for eksempel meldingstrening i runderingen.

Scenario 1:

Per Jensen har ei enkel trehytte oppe i skogen, og han bestemmer seg for å legge vannrør inn til hytta fra elva lenger oppe i skogen. Dette er jo ingen sak, tenker Per. Han durer ned til butikken, kjøper rør og graveredskaper og setter i gang. Han har sett seg ut ei linje der skogen ikke er så tett, og så setter han i gang med gravingen. Siden det kan være litt kaldt om vinteren, graver Per ganske dypt. Etter å ha gravd et stykke, treffer Per på grunnfjell. Han banner og sverger, men det finnes ingen vei utenom, han må finne en annen vei. Han prøver en stund å grave rundt, men uansett hvilken retning han prøver, treffer han på berget. Noe svett og irritert, innser Per at han må begynne på nytt. Han starter ved hytta igjen, foretar noen prøvegravinger på den nye ruta han ser seg ut, og så setter han i gang igjen. Det viste seg at han ikke kunne bruke den rette linja han først hadde tenkt, men når han legger grøfta i en bue gjennom skogen, og hogger ned noen trær som er i veien, så får han lagt grøfta si.

Årene går, og Per koser seg med det litt enklere hyttelivet (vann i hytta er ikke oppskrytt, altså). Så kommer det en spesielt kald vinter, og noe skjer med rørene. Per vet ikke nøyaktig hvor skaden er, så han må grave opp grøfta på flere ulike steder for å finne skadestedet. Etter mye arbeid med gravingen finner han ut at han må skifte ut store deler av rørledningen, flere av skjøtene er skadet og også noen av rørene. Når vannet frøs til is og utvidet seg, så gikk det som det måtte med rørene.
Per er en arbeidskar, og han har jo hytta fordi han liker å pusle med slike ting, så han setter i gang med å bytte ut rørene. Denne gangen legger han i tillegg isolasjon rundt rørene, i tilfelle det skal komme nye kuldeperioder (global oppvarming kan være fryktelig kaldt).

Scenario 2:

Per Jensen har ei enkel trehytte oppe i skogen, og han bestemmer seg for å legge vannrør inn til hytta fra elva lenger oppe i skogen. Dette er jo ingen sak, tenker Per. Han setter seg ned og undersøker hos kommunen, for han vet at de gjorde noen utredninger av grunnen for en tid tilbake. Der får han vite hvor grunnfjellet ligger, og hvor det er enkelt å grave. Det viser seg at grunnfjellet har et smalere parti, og en liten sprengladning gjør at han kan legge rørene ganske rett opp til der vannkilden er mest stabil. Når han har funnet ut dette, tar han kontakt med en kompis som har minigraver, og får låne utstyr av ham. Så er det tid for å handle inn rør. Per liker å sette seg inn i ting på forhånd, så han setter seg på nettet og begynner forarbeidet. Han undersøker hvilke ulike typer rør som er på markedet, og hvilke styrker og svakheter de ulike materialene har. Det viser seg at hvis han forsterker rørene i skjøtene, og er nøye med isoleringen rundt, kan han veie opp for noen av materialsvakhetene, og prisen blir ikke så høy at det ikke svarer seg.
Mye av dette lærer Per når han oppdager et hytteforum for enkelt-hytteliv-entusiaster. Det finnes flere som Per der ute, og de deler gjerne av sine erfaringer i diskusjonsforumet. Per har brukt en del tid på å sette seg inn i forarbeidet, og han føler nå at han har oversikt over de viktigste faktorene. Han må likevel gjøre gravejobben, og siden han ikke kan lese seg til hvordan han skal gjøre det, så bruker han nok litt tid på å finne ut av samarbeidet med minigraveren. Noe kluss blir det i begynnelsen, men når han først får teknikken i kroppen, så går arbeidet ganske radig.

Per liker å ha oversikt over det han har gjort, så han tegner inn rørene i kartet over området, og han markerer også nøyaktige koordinater der det er skjøter. Han skriver ned hvor dypt rørene ligger, og en omtrentlig oversikt over grunnforholdene der skjøtene ligger.

Etter en spesielt kald vinter ønsker Per å sjekke status for rørene sine. Han regner med at dersom han undersøker det punktet der grunnforholdene er av en slik art at frosten vil være verst, så får han en oversikt over resten også. I og med at han vet hvordan grunnen er akkurat der, så vet han med en gang hvilke verktøy han trenger til gravingen, så han slipper å kaste bort tid på slikt. Det viser seg at det var veldig smart å forsterke skjøtene, for det var ingen skader der. Siden Per allerede har rørene oppe i dagen, så forsterker han de litt til, nettopp for å forebygge mot videre slitasje i årene som kommer.

Jeg skal ikke fornærme dere ved å overforklare poenget. Jeg vil bare kommentere at det er en ganske tydelig overføringsverdi til klikkertrening som metode i denne historien. Nå skal den få lov til å surre litt i bakhodet ditt og irritere vettet av deg, siden du ikke får ro før du har fått plassert denne nye innsikten. Når du så har fått plassert den, så kan det hende du ser med litt andre øyne på noe som tilsynelatende kan virke vanskelig. Jeg skal ikke lyve – det å sette seg inn i ting og å være i forkant krever en innsats av deg, og i begynnelsen kan det virke forvirrende. Men på sikt kan det faktisk hende at det likevel er enklest.