Alle hundeførere kan plasseres et sted mellom 1 og 10 på skalaen etter hvor avslappet de er på midtlinja når de runderer med hunden sin (eller trener andre ting for den saks skyld). Denne uka har jeg som vanlig kursdeltakere som til sammen dekker det meste av skalaen, og jeg tenkte derfor det kunne være en idé å skrive litt om dette fenomenet.

Hvis du ligger på 8-10 er du særdeles anspent når du går på midtlinja. Kroppen din er alt annet enn avslappet, din sedvanlige humoristiske sans og selvironi er glimrer midlertidig med sitt blotte fravær, og hvert eneste lille avvik fra idealbildet for økten (som du har inngravert på netthinnen din) føles som en katastrofe. Hvis økten (etter dine idealer) går «bra» føler du intens lettelse etterpå. Hvis økten går «dårlig» er resten av dagen ødelagt. Høres det kjent ut?

Hvis du ligger fra 1-3 er du meget avslappet på midtlinja. Du er i balanse, du er mye mer tilstede (ettersom hodet ditt ikke er okkupert med all verdens katastrofetanker om ting som muligens kanskje kan gå galt). Du smiler og tar ting med letthet. Om hunden gjør en feil eller ting ikke går helt som planlagt, har du fortsatt evnen til å le av det, samtidig som du gjør det som kan gjøres i øyeblikket for å rette opp ting. Jeg bruker av og til å si at man på midtlinja med fordel kan være så avslappet at man kan snakke i mobiltelefonen mens man styrer hunden fram og tilbake over midtlinja. Hvis økten går «bra» er du glad. Hvis økten går «dårlig» er du fortsatt glad (mens du noterer deg bak øret det du kan gjøre annerledes til neste gang).

Hvorfor skriver jeg så om dette? Jo, av en enkel grunn som du kanskje ser med en gang du leser dette spørsmålet: Når tror du at du trener best og tar de beste beslutningene på sparket i hundetreningen?

a) Når du er avslappet, i balanse og generelt ikke tar ting så tungt, eller

b) når du er så anspent at det ser ut som om du har en lang target stick opp i ryggen.

Svaret er ganske innlysende. Når vi er anspent og uptight, ser vi mest problemer og lite løsninger. Kreativiteten vår forsvinner. Og når hver minste lille feil er en potensiell katastrofe, tør vi ikke øke kriteriene selv når det er på høy tid.

Når vi innser at hundetrening ikke er så alvorlig, er vi frie til å gjøre akkurat som vi vil. Og fra dette stedet tar vi som regel MYE bedre beslutninger. Og ikke minst er vi mye mer responsive i øyeblikket slik at vi er fleksible til å gjøre forandringer på sparket når det trengs (veldig nyttig kanskje spesielt i rundering).

Hvorfor blir vi så anspente?

Hvorfor blir vi av og til stresset, anspente eller nervøse i forbindelse med hundetreningen (eller andre situasjoner)? Dette er et tema jeg holder weekendkurs i for å forklare mye mer i detalj, men den korte versjonen er at du blir anspent fordi du gjør deg selv anspent. Det har ingenting med den ytre situasjonen å gjøre (selv ikke om det står en instruktør og ser på, og ikke engang om du deltar i VM.)

Måten du gjør deg selv anspent på, er ved å TENKE. Punktum.

«Jada, jada, jeg VET at jeg burde tenke mer positivt under treningen. Jeg VET at jeg burde tenke bedre om meg selv. Men det er så vanskelig å styre hvordan jeg tenker når jeg er midt oppi det!»

Det er ikke bare «vanskelig» å styre hvordan du tenker. Jeg vil si at det er umulig i lengden. Jeg skal derfor slett ikke be deg om å tro på deg selv eller tenke mer positivt. Og jeg skal definitivt ikke begynne å snakke om å bruke viljestyrke, gå utenfor komfortsonen der magien skjer, eller andre typiske «Facebook-råd».

For det handler ikke så mye om HVORDAN du tenker. Det eneste du trenger å innse er AT du tenker – og at det er nettopp disse tankene – og ingenting annet – som gjør at du føler deg like anspent som om du mistenkte at det lå en sulten sabeltanntiger på lur bak neste busk.

I det samme du virkelig «ser» de tankene som automatisk skaper den nervøse følelsen du har, skjer det noe interessant. Følelsen blir på en måte ikke så farlig lenger. Du føler deg kanskje fortsatt litt nervøs, men i det minste så vet du nå at det slett ikke ligger en sabeltanntiger på lur et sted i runderingsløypa. Så på en måte føler du deg helt «OK» selv om du fortsatt er nervøs. Og det er jammen et bra første skritt på veien mot å bli en mye mer balansert hundefører på midtlinja. Denne innsikten alene vil ta deg ned til 5-7 på skalaen.

Fra denne innsikten kan du begynne å se på følelser som stress, nervøsitet og anspenthet på en helt annen måte enn før. Disse følelsene betyr slett ikke at noe virkelig er farlig, viktig eller alvorlig der ute. Disse følelsene er derimot en «vekkerklokke» – som effektivt kan vekke deg opp fra det faktum at du var i ferd med å la deg hypnotisere av dine egne tanker igjen.

Med en slik vekkerklokke installert, kan du fortere fange deg selv når du begynner å ta uviktige ting som hundetrening veldig alvorlig. Når du kjenner at du blir deppa fordi treningsøkten ikke gikk som planlagt, når det føles som død og liv at hunden finner den siste figuranten, når det føles veldig betydningsfullt hva instruktøren eller treningskameratene dine tenker og sier om hunden din og hvor flink den er eller ikke… da er det på tide å våkne opp igjen.

Med en gang du våkner opp og ikke lenger tar (de alvorlige eller negative) tankene dine så alvorlig, kan du igjen se virkeligheten mye mer «som den er». Fra dette stedet er hundetrening mye mer moro. Og med hodet klart vil du automatisk bli en enda bedre trener.