Jeg har brukt mange år på å gripe potensialet i klikkertrening som metode og prinsippene som ligger bak, og de siste årene har jeg eksperimentert med hvordan jeg kan bruke denne kunnskapen til å styre og ta kontroll over min egen atferd. Jeg skal prøve å gjøre rede for noe av det i dette innlegget, med håp om at det kan være til inspirasjon for flere.
Etter at Canisinstruktørkurset ble digitalt, har jeg fulgt det som observatør en rekke ganger. Det høres kanskje litt ekstremt ut, men jeg er faktisk ikke alene. Flere av de som har deltatt, velger å gå det flere ganger som observatør, og det sier noe om kvaliteten på kurset. Anyhoop, det var nok skryt. En sentral del av kurset har de siste årene vært hundeeierpsykologi og selvtrening. Dette har vært tema både i webinarer og gjennom praktiske prosjektoppgaver man skal levere ved slutten av kurset. Hundeeierpsykologien består av flere webinarer, og i 20/21-kurset hadde Dr. Joe Layng i tillegg et webinar om følelser med arbeidstittel «Emotions and Emotional Behavior». Det å se på språk og tanker som atferd har sammen med Dr. Susan Friedmans webinarer om funksjonell atferdsanalyse utvidet matrixen for meg.
Selvtreningsprosjektet er et prosjektarbeid der man skal bruke læringsteorien og diverse verktøy til å forandre en atferd man selv gjør. Ulike kursdeltakere har tatt tak i mye forskjellig, fra avhengighet til å kvitte seg med tidstyver. Gjennom dette prosjektet føler man på kroppen hvordan ulike forsterkningsbetingelser føles, og det kan gi en bevissthet som gir deg superkrefter når det gjelder å ta kontroll over eget liv, i tillegg til at man kjenner på de prosessene man sender hunden gjennom (alltid et nyttig perspektiv for hundenerdene iblant oss). For min del bestemte jeg meg for å teste konseptet, og se om det kunne funke i forhold til røykeslutt. Jeg hadde sluttet flere ganger, men havnet som regel tilbake på kjøret (nok til at røykesluttforsøkene mine var den stående vitsen i vennegjengen). Som ringvirkning av det første egentreningsprosjektet har jeg endret kosthold, søvnvaner, treningsvaner og shoppingvaner. Det siste selvtreningsprosjektet jeg tok fatt på, var å plukke opp igjen masteroppgaven min, og bruke verktøyene jeg nå hadde til å klare å fullføre den jævelen av et ufullført prosjekt som har hengt over meg de siste 15 årene. Og gjett hva – i vår leverte jeg med godt resultat, og får nyte en betydelig lønnsøkning som belønning for strevet.
Gjennom det første selvtreningsprosjektet jobbet jeg ganske systematisk etter oppskriften Morten la ut på instruktørkurset:
1) Registrere atferden jeg ønsket å jobbe med (kartlegge baseline). Registreringen gikk i hovedsak ut på å kartlegge frekvens, hvor mange sigaretter jeg røykte på en dag, og i hvilke situasjoner jeg røykte.
2) Fremdeles tillate seg selv å røyke – men når jeg røykte, skulle jeg være mindful. Det vil si at jeg skulle være fullt bevisst på å nyte øyeblikket de gangene jeg valgte å ta en røyk. Dette viste seg å være en tabbe, for det viste seg at jeg ikke likte smaken spesielt godt, og 9 av 10 sigaretter smakte helt forferdelig.
3) Videre brukte jeg poengskjemaet Morten har utarbeidet. Det er bygget på token economy, noe som viser seg å fungere godt for meg. Når jeg tilpasset poengskjemaet til mitt prosjekt, måtte jeg identifisere nøkkelatferder, og jeg måtte tenke gjennom hva som var vanskelige eller viktige situasjoner, og hva som krevde mindre av meg. De førstnevnte måtte gi mye poeng (for eks. ville det å dra på butikken uten å handle røyk gi 100 poeng, og det samme gjaldt atferden å legge seg tidsnok til å få 8 t søvn), mens enkle atferder (som å kjøre bil uten å røyke eller hoppe over røyken etter mat) kunne gi 10-20 poeng. Jeg vil nevne at dette er bare ett av flere verktøy som er foreslått på kurset, men jeg brukte poengskjemaet siden selv små poeng fungerer forsterkende for meg.
4) Jeg hadde poengskjemaet lagret på skrivebordet så det var lett tilgjengelig, og det var berusende å «jakte» poeng, og se poengsummen øke – for meg ble dette etter hvert viktigere enn å løse inn den premien jeg hadde lovet meg selv ved ulike oppnådde summer. Første gang jeg nådde et slikt poengmål, cashet jeg inn premien og kjøpte meg ei dunjakke, men etter det ble sluttpremien ubetydelig for meg – poengene var det som «føltes godt». Siste steg var altså bare å ta valg som gav poeng og nyte følelsen.
Masteroppgaven er vel det så langt mest ekstreme utslaget av selvtreningen. Når jeg begynte å nærme meg sluttspurten på oppgaven, var det rimelig tungt å jobbe. Jeg så at jeg hadde mye jobb igjen, samtidig som tiden var knapp, og panikken førte til at jeg fikk gjort lite ut av tiden jeg hadde til oppgavejobbing, noe som igjen førte til mer panikk – altså en skikkelig ond sirkel. Hvis jeg ikke husker helt feil, sammenfalt dette med at en del av instruktørelevene hadde innleveringsnerver for sine eksamensoppgaver. I den forbindelse snakket Morten med kurselevene om å passe på at de var smarte i forhold til hvilke forsterkningsbetingelser de jobbet under når de strevde med innleveringene. Dette gjaldt både med tanke på å utnytte Premacks prinsipp til sin fordel, men også å passe på at man jobbet under positiv forsterkning, og ikke ved uhell jobbe under negativ forsterkning. Begge deler virker, men når det er kjekkere å gjøre noe, øker det sannsynligheten for at man faktisk gjør det man skal for å lykkes. Det holder ikke bare å vite hva man bør gjøre, man må gjøre det også.
Som nevnt slet jeg med å jobbe godt på den tiden, og noe ved det Morten sa ble liggende som en uro i underbevisstheten. Jeg hadde en vag følelse av at jeg gjorde noe som ikke var bra – selv om jeg var nøye med å bruke små belønninger for meg selv underveis i jobbingen. Etter å ha grublet litt på det, erkjente jeg at jeg hadde en verbalatferd som kan ha gjort at jeg jobbet under negativ forsterkning: Jeg hadde en frase som i ulike varianter ble gjentatt veldig ofte (mest sannsynlig daglig eller flere ganger om dagen). «Når jeg blir ferdig med oppgaven, kan jeg…» eller «Jeg skulle gjerne ha …, jeg kan gjøre det når jeg har gjort ferdig…» Siden jeg lurte på om nettopp den verbalatferden kunne være kilden til krøll i forsterkningsbetingelsene, bestemte meg for å bare slutte. Dersom jeg kom i en situasjon der jeg måtte avslå et tilbud, kunne jeg for eksempel si: «Jeg kan ikke» – istedenfor «Jeg kan ikke, for jeg må jobbe med oppgaven min». Like etter at jeg ble bevisst denne verbalatferden – og sluttet med den – gikk jeg inn i en periode der arbeidet gikk mye lettere, og det føltes bedre å jobbe med oppgaven, og jeg gruet meg mindre til å sette i gang før hver økt. I denne perioden fikk jeg gjort alt det jeg hadde satt meg som mål å gjøre tidligere, men ikke fått til, og hele prosessen føltes annerledes. Konklusjonen jeg har trekket etter dette, er at verbalatferden min gjorde oppgaven om til noe negativt som jeg måtte bli ferdig med, mens når jeg sluttet med den, kan det ha gitt rom for å bare elske å jobbe med oppgaven (jeg er glad i å grave meg ned i dybden på det jeg interesserer meg for).
Det blir en del Matrix-referanser her, men akkurat nå føler jeg meg som Neo idet han virkelig har forstått at skjeen ikke er virkelig, og dermed kan operere fritt i matrixen og overvinne agentene som fremdeles er bundet av reglene han har frigjort seg fra. Før jeg sluttet å røyke trodde jeg at jeg var avhengig, og dermed var røykeslutt en umulig kamp. Etter at røyking bare var en atferd, kunne jeg bare passe på å belønne alternativ atferd istedenfor. Når masteroppgaven var en stor verkebyll som representerte mislykkethet, var den et umulig prosjekt – og alle mine mange avoidance-atferder var involvert. Med erkjennelsen at å fullføre den handlet om å gjøre en rekke atferder, som å sette seg ned og skrive ofte nok, ble selv ikke den umulig. Det handlet bare om å forstå sin egen atferd og hva slags funksjon den hadde – spesielt unngåelsesatferdene, og legge til rette for å klare å endre de dersom de saboterte for meg eller var til hinder for å lykkes med det jeg ville.
There is no spoon – only behavior.