Dina har som sagt utviklet en hel tenkning rundt klikkertrening av IPO. På en del områder skiller dette seg ganske mye fra tradisjonell IPO-trening, og jeg skal presentere noen av de tankene her. Dina og Henrik har sammen arbeidet med en rekke ulike ekvipasjer, og de trener alt fra politi- og tjenesteekvipasjer til mer rene sportsekvipasjer. Henrik har fått tilnavnet Jesus (heretter også Henrik Kristus), fordi han får hunder som ikke vil bite mer (gjerne etter å ha fått dårlige opplevelser med/av figurant) til igjen å bite og fungere til det de skal. Det hadde vært så kult om flere hunder med «blanke ark» kunne oppsøkt dette fabelaktige teamet, for de er virkelig, virkelig gode. De viktigste kjernepunktene i Dinas tenkning, og som nok skiller seg noe fra tradisjonell IPO-trening er at:

«Samtalen» mellom hund og figurant skal være helt uten konflikter eller negative følelser. Det skal være ren lek fra hundens side, hvilket betyr at man må legge opp treningen litt annerledes enn det som er vanlig. Det Henrik gjør for å sikre seg at denne samtalen er helt fri for frykt, sinne eller ressursforsvar, er at hunden alltid er den som starter samtalen. Dvs at hunden gjør ett eller annet som forteller figuranten at den er klar. Det er ikke figurant som setter igang «praten», hverken med å påvirke, trykke på diverse knapper hos hunden eller noe annet, figuranten svarer kun på hundens initiativ. Arousalnivået til hunden skal også være så lavt at man er sikker på at man får ærlige responser fra hunden. Det er ikke noe vanskelig å få en hund som er opphisset til å ruse inn i en situasjon den egentlig ikke mestrer, men det er ikke ønsket her.

Grunnene til at denne samtalen skal være helt og holdent positiv er flere:

• Figurant fungerer i IPO-programmet både som forstyrrelse og som doggie zen-belønning. Forstyrrelse kan figuranten være også om det er negative følelser i bildet, men den kan ikke fungere som avstandsbelønning om hunden ikke egentlig har lyst til å samhandle med figurant.

• Man kan ikke utnytte fordelene ved baklengskjeding dersom det er elementer av ubehag med i forholdet til figuranten. Baklengskjedingen er så mektig som den er fordi hvert ledd forsterker hverandre, og det er forventning om sluttbelønningen som holder hele kjeden sammen, hvilket betyr at man er avhengig av at ingen av atferdene, kommandoene eller belønningene er forurenset med negative følelser.

• Hvis hunden biter i armen fordi den har blitt truet til det (selv om trusselen er såpass liten at hunden takler det psykisk), og det er de følelsene som er knyttet til armen, blir hunden i praksis straffet for hver gang den nærmer seg bittet, istedenfor at hvert ledd fører den nærmere den kuleste belønningen den vet om.
  Det samme gjelder om det finnes negative følelser i andre deler av treningen. På en del hunder kan f.eks slipp være en vanskelig sak, og dersom det er med i treningen, kan det også forurense kjeden.

• Når «samtalen» mellom hund og fører er helt og holdent basert på frivillighet fra hundens side, har hunden også responskontroll. Responskontroll betyr at du har en reell eller opplevd følelse av at du kan forutse/styre responsen på din atferd. En slik følelse av kontroll gjør at man tåler mer ubehag, det gir mindre stress (og fører også til at aversiver som ellers ville ført til høyt stress, ikke gjør det), det er langt mindre sannsynlig at man opplever lært hjelpeløshet, og man presterer bedre om man har en opplevelse av kontroll over omgivelsene sine. (Du kan google «responskontroll» her.)

Under: fra noen av samtalene mellom Tiki og Henrik

Treningen bygger ellers på den gode, gamle Canismodellen: frivillig atferd, gode grunnferdigheter på flytnivå, god stimuluskontroll og kick-ass baklengskjeding. Det kan også være verd å nevne strategisk belønningsplassering for å hindre uønsket atferd mellom klikk og belønning. Og med trening basert på positiv forsterkning og helt fri for positiv straff og negativ forsterkning, så må det jo bare bli rått.

Bevoktning var visst veldig morsomt. Her belønnes det med mat fordi hun var så sliten i kjevene at maten hadde høyere forsterkningskvalitet enn biteputa. Filmen viser økt to i nyinnlæring av bevoktningen: