Her er en kjapp innkallingsfilm som viser hvordan Cuba har lært å «holde pusten» som «startknapp-adferd» på innkallingen. Hvis du slår opp lyden vil du legge merke til hvordan hun stopper å pese idet jeg snur meg mot henne.
Hun har ikke alltid gjort dette, men for en stund siden la jeg merke til at hun gjorde det av og til, og dermed var det ganske enkelt å forsterke det slik at det skjedde oftere. Og når gjør hun det stort sett hver gang.
Jeg prøver å få til omtrent det samme på de fleste adferder der dette er naturlig (dvs i situasjoner der hunden «forventer» å få et signal innen noen få sekunder, og det er jo ganske mange tilfeller!).
Om det ikke er akkurat å «holde pusten» som passer i situasjonen, så kan det gjerne være en annen «jeg-er-klar-kom-igjen-da-fattern-adferd», som f.eks. at du ser at hunden spenner musklene og låser blikket på deg (eller apportbukken) eller lignende.
Å ha et fast kriterie for «venteposisjonen» gjør det enklere å vedlikeholde pålitelige signaler, og du slipper å få inn smårusk som piping osv. Signalene våre er minst like viktige betingede forsterkere som klikkeren, så det gjelder å bruke dem presist.
Når du ser at hunden «gjør mer av det den gjør når du gir signalet», så vet du pr. definisjon at signalene dine er (betingede) positive forsterkere – og det bør de jo være! 🙂
Stimuluskontroll handler faktisk i stor grad om adferdskjeder. Når hunden lærer å «vente på et signal» (som i denne filmen) har vi i praksis kjedet sammen «sitter rolig og holder pusten» + «løper til far».
PS: Hvis du vil få stålkontroll på både den praktiske klikkertreningen og de teoretiske prinsippene som treningen bygger på (og har endel erfaring med klikkertrening fra før!) er du velkommen til å melde deg på Canis klikkerINSTRUKTØRkurs som starter i august. Det er mulig å bli med både som deltaker og observatør. Ta med deg din beste treningskamerat, så får dere 10% vennerabatt på kursavgiften!
Les mer om instruktørkurset på www.klikkerinstruktor,no