Hvilken tilstand vi er i har stor betydning for hvor bra vi presterer. På en god dag virker alt enkelt og ting går av seg selv. På en dårlig dag når humøret er på bånn er alt et slit og vi har null tro på oss selv. Hva om hunder har det på omtrent samme måte...?
Jeg skal ikke dra likhetene mellom hunder og mennesker altfor langt, men det som ihvertfall er likt for både hunder og mennesker er at vi går inn og ut av forskjellige tilstander/sinnsstemninger hele dagen. Og dette var spesielt tydelig på lagets aussie når hun kjørte en meldingsøkt i går. Søk uten melding er kjempegøy, men når hun ble nødt til å melde med løsbittet, så det ut som om noen hadde slått henne i hodet med noe hardt.
Hun ble rett og slett skikkelig «lav». Teknisk sett vet vi at meldingen hennes er helt ok. Men når hun gikk inn i denne «lave» tilstanden fallt alt sammen fra hverandre. En annen måte å si det på er at hun hadde en skikkelig slem Pavlov på skulderen.
I dag var derfor eneste mål med treningen å få henne til å synes at melding var morsomt igjen. Vi trengte ikke egentlig å «lære» henne noe, men vi måtte på en eller annen måte få henne inn i en annen tilstand der effektiv trening var mulig igjen.
Så det vi gjorde var enkelt og greit å gjøre noe så tilsynelatende «uklikkersk» som å kjøre massiv påvirkning. Figuranten fristet henne opp i skyene med belønningen og løp ut i skogen så hun bjeffet og hylte av forventning. Vi kjørte henne så høyt opp i arousal at hun glemte å være «lav» i forbindelse med meldingen. Og nå fungerte plutselig meldingen strøkent igjen. For de fleste «normale» hunder ville en slik påvirkning gjort det vanskeligere å melde, men i dette tilfellet var det mye viktigere å ta henne ut av den dårlige tilstanden som var blitt assosiert til meldingen fra før.
Planen er nå å kjøre henne opp i stress på samme måte et par økter til slik at vi får mange vellykkede repetisjoner av meldingen på full avstand. For hver vellykkede repetisjon blir meldingen mer automatisert (bedre «flyt»), behovet for å kjøre henne opp i arousal vil bli mindre og hjelpen kan dermed trappes gradvis ned i løpet av uka.
Dette er ikke en løsning som er vanlig nok til at vi skrev om den i «Rundering i teori og praksis». Men så er vel heller ikke aussier helt vanlige, så av og til må man være litt kreativ i praksis.