Utvikling av lekbelønning

Utvikling av lekbelønning

Et av de (det?) viktigste redskapene for oss hundetrenere er å kunne belønne hunden for sin innsats. Hvis man ønsker å bedrive belønningsbasert hundetrening, ja så sier det seg selv at belønning er noe vi virkelig må mestre hvis vi vil lykkes med læring! Og verdien av å ha et stort belønningsrepertoir med velutviklet, god lek, har vi hørt om mange ganger før.

I klikkertreningens første år i hundeverdenen spilte belønning med mat den største rollen, og det gjør den sikkert stadig for noen hunder. Hva som fungerer som belønning, er individuelt og i bunn og grunn noe den enkelte hunde selv ”bestemmer”, men det betyr ikke at vi ikke kan påvirke hundens preferanser. Belønning, eller mer presist: forsterkeren, for en atferd er i følge Premacks prinsipp ikke en ting, men en atferd. Dette sier han fordi i den formen vi oftest benytter en forsterker som en atferd, er hvor man kan gjøre noe med noe: spise, bite i, løpe etter, kampe om etc. Og det hunden foretrekker, er det vi må velge å bruke hvis vi vil øke sannsynligheten for en annen atferd. Men! Siden forsterkeren også er en atferd, så er det altså en mulighet for at vi kan påvirke denne. Den kan også formes og gjøres mer sannsynlig.

Selvfølgelig kommer vi ikke utenom at medfødte egenskaper spiller en viss rolle. Det er stor forskjell op hvor lett det er å få en basset hound til å gå i intensiv drakamp i forhold til en malle. Men dette er bestemt ikke bare et spørsmål om rase (gener) – som før nevnt handler det også om akkurat DETTE individets preferanser i nettopp denne situasjonen. Så selv om du har fått deg en lekker malle, er det ikke nødvendigvis sikkert at den synes deres drakamp er morsom her og nå. I det følgende går vi ned i detaljen og ser på aspekter i belønningsleken – hva er det egentlig vi/hunden gjør i leken og hvorfor gjør den det – eller hvorfor ikke. Og den formen for lek jeg mest fokuserer på her, er lek med en gjenstand som inkluderer drakamp. Men noen av prinsippene vil være de samme i annen form for lek.

Foto:Lina Kayser

Faktorer som kan påvirke leken

Som sagt, så har vi hundetrenere hørt mange ganger fra diverse instruktører og suksessfulle stjernehundetrenere at det er ytterst viktig å få din hund til å leke. Så ok, du har satt i gang og er veldig oppsatt på å få hunden din til å leke. Som nevnt ovenfor, er det meget forskjellig fra hund til hund hvor interessert den er i å ta noe i munnen og holde fast på det, og eventuelt også ha en liten drakamp med deg. Det er flere ting å tenker på her. Noe av det vi ser på her er materialvalget/typen gjenstand og interaksjonen mellom deg og hunden.

Noen hunder er likegyldige til hva de tar i munnen, andre er mye mer selektive. Hvis din hund hører til de mer kresne, kan du prøve å presentere flere forskjellige materialer. Skal det være pels eller absolutt ikke loddent, eller kanskje noe som er mykt – eller noe som er lettere å holde fast? Du må teste dette litt og se om det er noe hunden har mer interesse for fremfor noe annet. Begynn med det hunden helst vil ta. Her kan man så klikke og belønne med mat for å ta forskjellige materialer i munnen. Det kan være en måte å komme i gang på, men når vi skal til med å leke med gjenstanden, ønsker jeg ikke å blande mat inn i saken. Selvfølgelig hersker Premack også her, og man kan godt komme langt med dette, men man kan også lett få en hund som ”gjør det den skal” med tingen, men som fortsetter å forvente maten som etterfølger, og som også beholder den pavlov som hører til å spise, og det er en helt annen pavlov vi gjerne vil ha frem i lekbelønningen. Derfor kan det være en fordel å shape seg frem kun med gjenstanden.

Et av de forholdene som kanskje er viktigst å fokusere på er måten du får leken igang på. Man kan godt bli så oppsatt og ivrig etter å få bisken til å leke, så hunden kanskje snarere tar leken i munnen for å stoppe ditt mas og kjas, enn den gjør fordi den for alt i verden vil ha tak i den tingen du har der. Det er helt sentralt at hunden leker frivillig, og ikke fordi den enten får stoppet tingen ned i halsen, eller griper ut etter leketøyet fordi du har tirret den tilstrekkelig mye at den må gjøre noe for å stoppe din sjikane – eller at den kanskje finner seg i dette fordi den vet at du avslutter leken med en godbit til slutt. Det er dessverre ikke helt uvanlig å se hunder som ”leker av plikt” – og hva er poenget med det? Ja, det kan godt være at du får hunden til å henge fast i en fleeceflette og nå stolt kan vise frem at hunden din leker – du må bare huske at det er ikke det som er avgjørende. Hvis en drakamp eller en annen form for lek skal fungere som forsterker, så må det være noe hunden gjør frivillig fordi det er morsomt i seg selv, eller sagt mer presist: den mest sannsynlige atferden for hunden nettopp nå. Og hvordan finner du ut av om din hund virkelig liker leken? Jo, du må se på to ting: Hva er lekeatferdens funksjon? Hva vil hunden oppnå med å gripe ut etter tingen? Griper den ut etter tingen for å stoppe din hersing, eller fordi den vil fange tingen, eller morer seg over å jage etter den og kanskje konkurrere med deg om den? Hvordan finner vi ut av det? Jo, den atferden som du ønsker å forsterke med leken – altså den som kommer før leken – skal bli mer sannsynlig. Det er jo egentlig både logisk og greit. Det er ikke vanskelig å innse at det er et hav av forskjell i kvalitet på leken som hunden selv kaster seg ut i med liv og sjel, framfor den leken hvor hunden vet at den må gjøre det for å få deg til å slutte å herje.

Hvordan kan vi vite om hunden vil velge leken?

Den enkleste atferden å bruke som ”testatferd” kan være å løpe bort til deg frivillig. La en hjelper holde hunden og still deg litt lenger bort, med leketøyet klart (men uten å bevege deg eller leken). La hjelperen slippe hunden, og når den oppsøker deg uten at du kaller den inn, leker du med den. Gjenta et par ganger. Når den kaster seg inn til deg for å få lov, vet du at du nå har en forsterker du kan bruke til mange andre atderder hvor lek er velegnet.

Nå er det ikke sikkert at du har herset og hetset hunden inn i leken. Noen hunder har det å gripe etter noe som beveger seg meget høyt oppe i preferansehierarkiet fra fødselen av. Men det kan godt være at de likevel ikke synes det er særlig behagelig å gjøre det i tett eller vill kamp med et menneske om leketøyet. Det nevnte jeg også i forrige nummer av Canis. Du må også her se på om den leken dere har sammen øker frekvensen på atferden du vil forsterke, og se også gjerne etter hundens signaler – signaler er også atferd. At hunden knurrer dypt og får whale-eyes kan være et tegn, men det kan også være interessant å observere hva hunden gjør når den vinner leken. Hvis hunden velger å løpe langt vekk med leketøyet og makulere det for seg selv, er dette ihvertfall informasjon til deg om at leken med deg ikke er av like høy verdi som det er å stikke av med den og ha den for seg selv.

Men hva kan du så gjøre for å få hunden i gang med å leke med leketøy på en måte som den føler seg tilpass med og som bygger opp leken som en effektiv forsterker?

Det er mange muligheter. En kunne være å ta en lang longeringspisk som hestefolket bruker, og binde en fille av det materialet du tror din hund helst vil ta i munnen i enden av piskesnerten. La hunden være helt fri og gjør leketøyet ”levende” som en mus hunden skal jakte. Gjør det ikke altfor vanskelig å fange ”musen” i begynnelsen, men tilpass det hundens interesse. Og husk: Hunden skal kjempe litt for å få tak i filla, du skal ikke terge den opp i ansiktet hvis den ikke gjør akkurat som du har tenkt. Arbeid hele tiden vekk fra hunden, så den må løpe etter tingen. Det er ikke sikkert den tar det i munnen med det samme, men det kan komme senere når den har begynt å forstå poenget. Gi den tid til å snuse på og undersøke leketøyet inn i mellom hvis den ikke bare hugger til direkte, før du igjen gjør den levende.

Leken med leketøyet bundet fast i piskesnerten har noen fordeler. Man kan ha en jaktlek som er lettere å gjøre mer levende enn hvis man bare har et kortere lekeredskap, og en del hunder tenner på det. Og så er mennesket i den andre enden lenger vekk fra hunden, og kan ikke forstyrre så mye med uheldige signaler og kroppsspråk til hunden som den kanskje føler seg presset av. Er hunden følsom overfor tett interaksjon med eier (eller figurant i skogen?) kan den langsomt venne seg til dette ved hjelp av pisken, for man kan sakte gjøre avstanden kortere, så hunden lærer at det er ufarlig å leke tett på. Ditt ansvar er å være oppmerksom på din egen attityd og gestikulasjon overfor hunden så lenge den er presset av det. Med tiden lærer dere hverandre å kjenne, og hunden lærer at dette er morsomt og ufarlig. Og når hunden lærer å mestre å fange noe med større sikkerhet, vil den også få litt mer selvtillit og være mindre følsom overfor forstyrrelser.

Ikke alle hunder profiterer på longepisken – det kan f.eks. være at din hund kanskje synes det er morsomt hvis du har noe du gjemmer bak ryggen og later som det er veldig spennende, og på den måten utnytter dens nysgjerrighet. Man kan også være to personer som kaster leketøyet mellom seg, og når hunden blir veldig interessert, lar du den få det. Det kan også være veldig bra at du deltar med entusiasme i leken – det kan hjelpe hunden veldig til å tørre å gi mer gass hvis du legger deg ned på bakken og leker med den. Glade tilrop KAN være bra, men bare husk å hele tiden observere din hunds atferd så du ikke skremmer den eller irriterer den i stedet.

Få frem drakampen

I begynnelsen lar du hunden vinne leketøyet så snart den har tatt tak i det, og lar den ha det litt. Når den slipper, starter du jakten opp igjen (stadig med leken festet enten i pisken eller i en lang line). Etter hvert som hunden begynner å ta ordentlig godt tak i leken, kan du gradvis begynne å innføre en liten smule kamplek. Hunden skal nå arbeide litt mer for å vinne det. Du kan begynne med å la den vinne så snart den gjør antydning til å ville trekke bakover. Det er her viktig å tenke på å spille med handicap. Du skal ikke trekke hunden mot deg, men følge med den når den trekker bakover (som om hunden er den sterkeste). Det er riktig lurt å gå ned på kne i hundens hodehøyde og følge med den som om den trekker deg avgårde. I begynnelsen kan du beholde den lange snoren i leketøyet, men likevel gradvis minske avstanden mellom deg og leketøyet, og også hvor mye hunden må kjempe for å vinne. Tenk hele tiden over ditt kroppsspråk – hvis hunden ikke liker at du bøyer deg over den eller ser den rett inn i ansiktet, må du unngå det. Ikke alle er like følsomme på dette, men noen er det. Og det kan være en medårsak til at den ikke setter pris på selve drakampleken. Det vi ønsker å bygge opp med en god drakamp, er at kampen med deg i seg selv får like stor, eller helst større, verdi enn å vinne og løpe vekk med det og ha det for seg selv. Så lenge du har lang line på leketøyet kan du nemlig la hunden vinne uten å slippe det helt ut av din kontroll, og få oppøvd en ping-pong mellom å la hunden vinne og å ha det selv. Så snart hunden slipper det, setter du igang igjen og vi kan så langsomt bygge opp en lek hvor hunden til slutt kommer tilbake og inviterer til mer kamp, fordi den finner ut at selve kampen er morsom, og du er den som tilbyr den og gjør den levende. Når vi har fått en hund som har kommet dit, vil verdien av leken være inne hos deg, og du har nå større kontroll over belønningsritualet uten å måtte herse masse med hunden. Det blir mye lettere å få den til å returnere med leken hvis alt det morsomste foregår inne hos deg.

Det er heller ikke uvesentlig å poengtere at du HELE TIDEN skal være oppmerksom på at du får mest mulig initiativ fra hunden før du selv begynner å agere. Tenk på at din måte å agere på – alle dine bevegelser og lyder – er en forsterker (evt betinget, altså som et klikk) for det hunden gjør presist i det øyeblikket, dvs at din agering enten kan forsterke passivitet eller aktivitet fra hunden. Det er kjernen i å få den beste leken som forsterker: at vi får forsterket hundens eget initiativ til lek, så vi får formet at hunden går inn i det med liv og lyst – uten å bli hetset opp – så snart den får sjansen. En god forsterker er noe hunden vil velge over en masse andre tilbud i verden.

Foto:Grafiko.dk

Skal det være regler i leken?

Når det gjelder lekbelønning, mener mange at det skal være regler i leken. De fleste har noen av disse reglene (eller alle):

  1. Hunden skal returnere med leketøy den har vunnet eller hentet
  2. Den må ikke røre fingrene med tennene under leken
  3. Den skal ta det jeg serverer – og ikke velge noe vekk
  4. Den skal kunne slippe det og avslutte leken

Og ja, jeg er helt enig i at dette absolutt får treningen til å gli lettere, men det er ikke uvesentlig hvordan du gjennomfører dette! Et diktatorisk regelregime kan kvele det som var intensjonen med belønningsleken – det kan gå fra å være en lek til en øvelse i apportering, og kanskje forsvinner noe av hundens fornøyelse i dette. Spesielt hvis du roter deg ut i en masse feiling…

For det første er det vel ikke nødvendig å si at hunden må lære reglene å kjenne før man kan forvente seg at den overholder de. Og ærlig talt så bryr jeg meg slett ikke om å snakke om regler her, det er snarere hvilke kriterier du setter og hvor hardt du vil holde på dem. Belønningslek er atferd som kan formes så det fungerer hensiktsmessig, men uten å gå på kompromiss med glede-kontoen hos hunden. Hvis det ikke er morsomt, så er det ikke en god positiv forsterker!

Punkt 1 ovenfor er omtalt av mange andre, så det vil jeg ikke fokusere på her, men bare minne deg på at frivillighet og forsterkning for det man ønsker å få, er veien frem.

Punkt 2 kan jeg si et par ord om. Mange foreslår å hyle høyt når hunden treffer deg. Min egen erfaring er at det ikke har hatt noen som helst effekt på mine hunder. Hvis det har virkning – hvorfor virker det? Fordi det er ubehagelig eller skremmende for hunden? Det er noe du må vurdere. Hvor mye påvirker det din hund, og kan det komme til å legge en for stor demper på hunden? Mitt eget redskap er vært å bruke en velinnlært doggiezen på leker. Og så er hundens erfaring med å treffe riktig noe som kommer med tiden. Og husk at shit happens – hunden treffer deg ikke i leken med vilje – de aller fleste hunder har faktisk bitehemming. Man må tåle litt fra en riktig lekeglad hund.

Med punkt 3 menes det at hunden skal ta den belønningen jeg serverer i nettopp denne repetisjonen. Det som ligger i dette, er at du tilbyr en bestemt belønning, og det er så den det er mulig for hunden å få her og nå. Hvis hunden avviser belønningen – f.eks. ikke vil leke, så skal du derfor ikke ta frem en godbit i stedet. Hva belønner du så? Jo, at hunden valgte vekk leken. Det er den mest effektive måten å avlære hunden å leke, og det var jo nettopp det du ikke ville. Hvis hunden nekter å ta den belønningen du serverer, kan du fortsette med å tilby lek oppmuntrende, men du skal ikke prøve å tvinge gjennom leken som omtalt ovenfor. Får du den ikke i gang her og nå, er det bare en mislykket repetisjon. Og så må du ta det som en informasjon til deg med kanskje flere budskap. Det kan være at du belønner meget stereotypt, hvilket gjør at hunden din får noen meget faste forventninger om hva som kommer og/eller at kvaliteten på den belønningsformen du valgte ikke hadde noen særlig verdi for hunden i den situasjonen: Hva kan du gjøre for å endre på dette?

Det er viktig tidlig i valpens liv å lære den å ta alle mulige materialer i munnen, og å leke med så mange forskjellige ting som mulig. Det må du fortsette med (eller begynne med!) også med den voksne hunden, Pass på at du ikke selv tar de samme to stykker leketøy med hver gang du trener, og øv hunden i at det kommer forskjellige ting opp av lommen din. Du er meget bedre stilt treningsmessig hvis du har lært hunden din å leke med mange forskjellige typer leketøy. Og det kan ta litt tid for noen hunder å btgge opp verdien på et større utvalg. Gi det tid. Tren på det som en egen ferdighet, og tren det i forskjellige miljøer og situasjoner.

Punkt 4: Hvis det å slippe og avslutte leken ikke fungerer, infiserer det både lekbelønningens kvalitet som forsterker, og gjør det å returnere med leketøyet meget mindre sannsynlig … kanskje til og med umulig. Å få en god avslutning på belønningsleken, vil jeg også la ligge til en annen artikkel. Det viktigste å si her er at det gjelder å unngå alle former for konflikter og dårlig stemning hvis hunden ikke vil slippe.

Avslutning

Lek kan være mye mer enn dette, og hvis hunden ikke melder seg på i de forslagene som er gitt her – så prøv noe helt annet. Til syvende og sist er det hunden som bestemmer. Det vi må sikre oss, er bare at det ikke er en eller annen usikkerhet eller ubehag ved situasjonen som forhindrer hunden i å leke, eller i at leken får en ordentlig kvalitet som gjør den egnet som positiv forsterker. Har man gjort hva man kunne på det området, og den stadig ikke leker på en effektiv måte, ja, så må man prøve å gå andre veier. Man må bygge på det man rent faktisk forstår, også selv om det er bittesmå tiltak. Observer hunden din, også utenfor treningssituasjonene. Kanskje oppdager du noe helt uventet å begynne med?