Ulike metoder for etablering av betingede forsterkere (med nerdealarm)

Ulike metoder for etablering av betingede forsterkere (med nerdealarm)

I forbindelse med skrivingen av min masteroppgave har jeg gjort et lite dypdykk i en del studier som omhandler betingede forsterkere. Jeg tror resultatene av disse studiene kan være overraskende for en del klikkertrenene. Kanskje veit vi ikke så mye om betingede forsterkere som vi trodde?

Betingede forsterkere er stimuli som har ervervet forsterkende effekt gjennom sin korrelasjon med andre forsterkere ifølge Catania (2007). For klikkertrenere er nok klikkeren den de fleste forbinder med en betinget forsterker. Belønningsord som «bra» og også kommandoer som er lært inn med positiv forsterkning er også betingede forsterkere mange kjenner til.

 

Det har blitt beskrevet ulike metoder for å etablere nøytrale stimuli som betingede forsterkere.

 

Det de fleste vet om betinget forsterkning baserer seg på grunnforskning som ble gjort for 50 til 70 år siden. Skinner (1938)  beskrev betingede forsterkende stimuli og viser til betingingsprosedyrer gjort av Pavlov. Denne prosedyren er en paringsprosedyre der den nøytrale stimulusen (for eksempel en klikker) blir presentert i relasjon med en allerede etablert forsterker (for eksempel mat eller leke) en rekke ganger. Denne prosedyren kalles stimulusparing. Mange trenere kjenner igjen denne metoden fra de etablerte klikkeren for første gang.

Flere studier har blitt gjort for å studere effekten av stimulusparing (B. E Esch, Carr, & Grow, 2009; B. E. Esch, Carr, & Michael, 2005; Sundberg, Michael, Partington, & Sundberg, 1996). Ingen av disse studiene tyder på at prosedyren stimuluparing har en tydelig effekt, men heller at effekten er moderat.

 

En paringsprosedyre som likner kalles  respons-stimulusparing (Dozier, Iwata, Thomason-Sassi, Worsdell, & Wilson, 2012). Her må det avgis en respons før nøytral stimulus og en etablert forsterker presenteres på samme måte som i stimulusparing (Dozier et al., 2012). I studien gjort av Dozier et al. (2012) ble effekten av stimulusparing og respons-stimulusparing sammenliknet. Det ble konkludert med at respons-timulusparing fungerte best i etableringen av betingede forsterkere

Dette kjenner antagelig flere klikkertrenere seg igjen i. Noen har kanskje opplevd at den vanlige etablerningen av klikkeren er bortkastet, og at det kan være like greit å starte med å klikke og belønne etter en respons fra starten.

 

En tredje metode for å etablere en betinget forsterker er operant diskriminasjonstrening. Her etableres en nøytral stimulus som en diskriminativ stimulus. Her må det avgis en respons ved nærvær av den diskriminative stimulusen for å motta forsterker(Lepper, Petursdottir, & Esch, 2013). Studier gjort av (Isaksen & Holth, 2009; Lovaas et al., 1966) tydet på at operant diskriminasjonstrening fungerte godt til å etablere betingede forsterkere.

Det har også blitt gjort studier der prosedyrene operant diskriminasjonstrening og stimulusparing har blitt sammenliknet (Holth, Vandbakk, Finstad, Grønnerud, & Sørensen, 2009; Lauten & Birnbrauer, 1974; Lepper et al., 2013). I alle disse studiene fungerte operant diskriminasjonstrening bedre eller like bra for å etablere betingede forsterkere.

Operant diskriminasjonstrening vil for klikkertrenere være at kommandoene vi gir hunden også etableres som betingede forsterkere. Dersom hunden må utføre en respons etter et klikk eller et belønningsord (for eksempel komme til deg å hente belønningen sin) før den får mat eller leke vil også komme under operant diskriminasjonstrening.

 

Et lite sammendrag:

 

Det har blitt beskrevet 3 metoder for å etablere betingede forsterkere.

  • Stimulusparing
  • Respons-stimulusparing
  • Operant diskriminasjonstrening

Stimulusparing er den desidert mest kjente måten å etablere forsterkere på, men er faktisk den som i studier har vist seg som den minst effektive. Derfor kan det være riktig at den vanlige etableringen av klikkeren er helt unødvendig. Faktisk tyder studier på at respons-stimulusparing og operant diskriminasjonstrening fungerer bedre. Så kanskje det heller ikke er så fryktelig farlig å kreve en respons etter klikket heller.

Referanser:

Dozier, C. L., Iwata, B. A., Thomason-Sassi, J., Worsdell, A. S., & Wilson, D. M. (2012). A comparison of two pairing procedures to establish praise as a reinforcer. Journal of applied behavior analysis, 45, 721-735.

Esch, B. E., Carr, J. E., & Grow, L. L. (2009). Evaluation of an enhanced stimulus–stimulus pairing procedure to increase early vocalizations of children with autism. Journal of applied behavior analysis, 42(2), 225.

Esch, B. E., Carr, J. E., & Michael, J. (2005). Evaluating stimulus-stimulus pairing and direct reinforcement in the establishment of an echoic repertoire of children diagnosed with autism. The analysis of verbal behavior, 21, 43-58.

Holth, P., Vandbakk, M., Finstad, J., Grønnerud, E. M., & Sørensen, J. M. A. (2009). An operant analysis of joint attention and the establishment og conditioned social reinforcers. European journal of behavior analysis, 10.

Isaksen, J., & Holth, P. (2009). An operant approach to teaching joint attention skills to children with autism. Behavioral Interventions, 24, 215-236.

Lauten, M. H., & Birnbrauer, J. S. (1974). The efficacy of «right» as a function of its relationship with reinforcement. Journal of experimental  child psychology, 18, 159-166.

Lepper, T. L., Petursdottir, A. I., & Esch, B. E. (2013). Effects of operant discrimination training on the vocalizations of nonverbal children with autism. Journal of applied behavior analysis, 46, 656-661.

Lovaas, O. I., Freitag, G., Kinder, M. I., Rubenstein, B. D., Schaeffer, B., & Simmons, J. Q. (1966). Establishment of social reinforcers in two schizophrenic children on the basis of food. Journal of experimental child psychology, 4, 109-125.

Skinner, B. F. (1938). The behavior of organisms. Cambridge: B. F. Skinner Foundation.

Sundberg, M. L., Michael, J., Partington, J. W., & Sundberg, C. A. (1996). The role of automatic reinforcement in early language acquisition. The analysis of verbal behavior, 13, 21-37.