Noen tanker om fremgang

Noen tanker om fremgang

Må fremgang måles i opprykk og resultater på konkurranser?

Fremgang  trenger ikke nødvendigvis alltid handle om store mål som opprykk og konkurranseresultater. Dette kan være lett å glemme, når man ser folk legge ut bilder fra landslagssamlinger og mesterskap på facebook og liknende. Fremgang trenger ikke ha noe med konkrete lydighetsøvelser å gjøre i det hele tatt, og jeg tenker at hverdagslydighet som regel er vel så utfordrende. Hunder er forskjellige, og øvelser som er enkle for en hund kan være ekstremt krevende for en annen.Noen hunder har aldri hatt problemer med å holde fokus på fører når det er mange hunder til stede, mens andre må jobbes masse med. Noen hunder er livredde for å dra til dyrlegen, mens andre aldri har hatt noe problem med det i det hele tatt. Noen hunder er skeptiske til mennesker, andre hunder, ja kanskje det meste. Og kanskje er det å få en hund som har vært livredd alt, til å kunne funke noenlunde i hverdagslivet en vel så stor (eller større?) prestasjon enn å konkurrere i norgestoppen i en eller annen hundesport?

Jeg vil nødig rakke ned på folk som gjør det bra innen ulike hundesporter, for det er klart at det ikke på noen måte er enkelt. Jeg konkurrerer i lydighet selv, og synes selvfølgelig det er veldig stas når det går bra. Jeg synes likevel det er viktig å få fram at fremgang og prestasjoner ikke på død og liv må være konkurranseorienterte.

Selv tror jeg min hund hadde sin største prestasjon i skogen i går, langt unna lydighetsbanen. Hun var løs i skogen, og jeg så det kom en mann mot oss. I lang tid har vi trent på at det skjer hyggelige ting hos meg når vi møter fremmede på tur, og at det ikke er nødvendig å jage dem bort ved å oppføre seg som en rabieshund. I går valgte hun å komme til meg i stedet for å ta saken i «egne labber», og det setter i hvertfall jeg over både opprykk og rosetter.