Mye å lære av å filme egen trening.

Mye å lære av å filme egen trening.

Det å filme både meg selv og hundene mens vi trener er noe jeg mange ganger har hatt stor nytte av. Spesielt når man trener en del alene kan det være mye lettere å finne veien videre gjennom et problem når man ser på treningen på video etterpå.

De aller fleste av oss i dag har en smarttelefon i lommen, og dermed også et greit videokamera tilgjengelig så å si hele tiden. Kvaliteten varierer sikkert, min er ikke blant de beste, men den holder likevel til å filme egen trening. Denne gangen var det nosework-treningen som ble filmet.

I dag trente vi utendørssøk etter bjørkeduft. Vi var i et nytt miljø, med mye vind og jeg filmet med telefonen mens hunden jobbet. Akkurat dette er jo ikke den beste fremgangsmåten selvfølgelig, det blir jo litt vanskelig å håndtere både bånd og kamera. Det gjør at man underveis tar valg man ville ha unngått med to frie hender. Men nytten av å kunne vurdere arbeidet til hundene og seg selv etterpå er så stor at det er verdt å gjøre det likevel.

Filmen her viser litt av det vi gjorde.

Hundene jobber med å finne en gjemme som er plassert høyt. Den første jobber rolig og systematisk. Han skjønner fort at gjemmen er plassert høyt, men vinden har ført duften i trærne ved siden av, og han må bruke tid på å lokalisere kilden. Hund nr 2 jobber tilsynelatende mye raskere, men bruker til slutt nesten dobbelt så lang tid på å finne fram. Hun søker litt i høyden med en gang, men så følger hun duften ut med vinden. Ideelt vil jeg ha bremset henne med båndet, slik at hun holdt seg i området. Ettersom jeg har kameraet i hendene og ikke båndet, ble jeg nødt til å kommandere tilbake og «søk her» for å hindre at hun skulle gå i naboeiendommen.

For min del er det morsomt å se at gammelhunden med sitt litt roligere søksmønster faktisk kan være raskere enn unghunden, som ofte ser ut til å være mye ivrigere og mer effektiv.